Foto: Erik Havnes

Oslo-basert rocke-kvintett Full Earth slapp deres debutalbum ‘Cloud Sculptors’ i midten av mars. Øystein Aadland, Ask Vatn Strøm, Simen Wie, Eskild Myrvoll, Ingvald Andre Vassbø er kjente navn i musikkverdenen. Men i den nye konstellasjonen skinner disse stjernene med et helt nytt lys. 

‘Cloud Sculptors’ er et minimalistisk og eksperimentell kunstverk fra første til siste tone. Det 85-minutter-langt instrumentale albumet er en imponerende mytologisk beretning. Fra ‘Emanation’ til ‘Disintegration’… 

“Samspillet mellom kombo-orglene, minimalistisk musikk, så vel som idéen om “det gode rockeriffet” har jo vært drivende idéer fra jeg begynte å skrive musikken, til alt var ferdig mastret”, forteller Ingvald Andre Vassbø. Jeg tok en liten prat med komponisten og trommeslageren om minimalisme, Terry Riley, surrealistisk kunst og bandets store turné.

“Full Earth er dere alle tre fra Kanaan plus Simen Wie og Øystein Aadland. Var det lett å få Ask og Eskild til å bli med på et prosjekt til? Og hvordan ble du kjent med Simen og Øystein?”

Jeg, Ask og Eskild begynner jo å kjenne hverandres personligheter og ikke minst spill veldig, veldig godt. Både sosialt og musikalsk så føler vi oss veldig trygge i samspill med hverandre. Når man har bygd et så tett musikalsk working-relationship, og sosialt vennskap er det veldig lett å spørre hverandre om å bli med på forskjellige prosjekter, så ja, slik ble det også med Full Earth. Den fantastiske bassisten Simen spilte jeg en stund sammen med i rockebandet Tehydrava og organ-wizard Øystein spilte jeg for første gang sammen med med rapper/poet/produsent Tobias Grønborg aka Doglover95. Jeg kan forøvrig anbefale begge disse to artistene på det sterkeste. 

“Hva er nytt for deg i Full Earth sammenlignet med Kanaan?”

Noe av det jeg er mest spent på når det kommer til å turnére med Full Earth er hvordan det vil føles å spille såpass komponert og “stram” musikk over en lengre periode. Med Kanaan er det alltid veldig mye improvisasjon, og med Motorpsycho er det også en del improvisasjon, men også totalt forskjellig setliste hver kveld. Med Full Earth er låtene ganske planlagte og dessuten har vi ikke 30 år med utgitt musikk å velge mellom. Jeg tror (den spennende) utfordringen blir å finne andre måter å bygge intensitet på i musikken enn den improvisatoriske og spontane “dialogen”, som skjer i en liten kombo som improviserer fritt. Å holde på intensiteten og tilstedeværelsen (og ikke minst hverandre) gjennom de lange låtene er noe jeg ser frem til å jobbe med. 

“Du sier at musikken til Terry Riley ble din hovedinspirasjon for Full Earth. Husker du første gang du hørte musikken hans? Og kan du nevne verkene hans som er spesielt viktige for deg?”

Jeg tror første gang jeg hørte Terry Riley ble nevnt var i musikkundervisningen på musikklinja på videregående da vi gjorde et kort sveip innom minimalismetradisjonen i “Musikk i Perspektiv”-faget. Jeg tror kanskje vi hørte et utdrag av Terry sitt verk “in C” fra en innspilling jeg ikke kan huske. Det var uansett ikke før flere år siden at musikken hans gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg. Det viktigste albumet hans for meg har nok vært “Persian Surgery Dervishes”. Her improviserer han fritt med det renstemte (såkalt Just Intonation) Yamaha YC-45 orgelet sitt og en teip-loop maskin. Musikken er transe-induserende, meditativ og tålmodig. Det jeg liker veldig godt med denne plata er at på noen av strekkene oppstår det noen veldig tette og “muddy” dissonanser i det lave registeret som låter veldig mystisk og som alltid gir meg gåsehud når jeg hører det. Jeg synes også det er kult med Terry Riley at han sammenlignet med visse andre minimalistiske komponister hadde en mer uslipt tilnærming. Jeg synes dessuten det er veldig fett hvordan f.eks indisk klassisk musikk, gjennom Terry Riley (eller Alice / John Coltrane forøvrig) og indonesisk gamelan tradisjon gjennom Steve Reich (eller Benjamin Britten) har fått et slags nytt liv i såkalt vestlig musikk gjennom disse komponistene og utøverne. 

“Hvorfor er ideen om minimalisme i musikk så attraktiv for deg?”

Det blir kanskje litt i samme kategori som drone-tradisjonen, en-akkords musikk og hypnotiske rytmer. Jeg kan føle musikk veldig sterkt på kroppen, og den ekstasen man kan oppnå ved å lytte til eller fremføre slik musikk er for meg en ganske egenartet opplevelse. Det jeg liker med minimalistisk musikk ala Steve Reich og Terry Riley f.eks er at de kan lage lange musikalske forløp som ikke er forutsigbare. Med dem så føles musikkens utvikling veldig organisk og spennende. Faren med å messe på et riff, eller et tema i det uendelige er jo at: om dette lille musikalske fragmentet er corny eller dårlig: så blir det jo jævlig døvt å høre på i nettopp det uendelige. 

“All musikken i dette prosjektet er komponert av deg. Er det mulig at også andre medlemmer av bandet i fremtiden vil kunne bidra i denne prosessen?”

Det høres jo ut som en god og stas idé! 

“Kan vi kalle ‘Cloud Sculptors’ et konseptalbum basert på rekkefølgen av spor?”

Det er vel et slags konseptalbum med tanke på at det er en håndfull musikalske, konseptuelle ideer og ønsker som ligger til grunn for musikken. Samspillet mellom kombo-orglene, minimalistisk musikk, så vel som idéen om “det gode rockeriffet” har jo vært drivende idéer fra jeg begynte å skrive musikken, til alt var ferdig mastret. Med tanke på titlene og sporlista, beskriver det jo en slags mytologisk beretning. Dette var vel mest fordi jeg synes det kledde musikken og dramaturgien i låtene. Jeg visste at “Emanation” skulle være første spor, og da det som senere skulle bli siste sporet fikk den slutten den fikk, ga det liksom mer og mer mening å pusle det hele sammen til å bli en slags liten mytologi. Jeg synes noen av det som er en kul mulighet med instrumentalmusikk er at man gjennom artwork og titler kan styre assosiasjonene i visse retninger. 

“Albumet inneholder fire spor, hver omtrent tjue minutter lang. Føles det som en viss utfordring når dere fremfører dem live?”

Vi har til nå bare spilt tre konserter, så det blir litt vanskelig å si hvordan det vil føles når vi skal fremføre musikken kveld på kveld. Noe av det jeg synes er utfordrende og jobber mye med er holde fokuset på å lytte på hva de andre spiller hele tiden. I improvisasjons-sammenheng blir det ofte for å skape dialog i samspillet oss imellom. Når det er komponert og pulserende materiale blir det ofte for å “locke” med de andre, groove så godt jeg kan og skape intensitet gjennom hvordan man slår på trommene og cymbalene. Når en spiller kan en ofte bli selvbevisst og si seg selv ting som “fyfaen nå spiller jeg dårlig”, eller “shit, nå swinger det!” eller “kom igjen! fokuser”. Det er jo ingenting galt med disse tankene, men det å prøve å bare se zen-like på dem som “skyer i bevisstheten”, akseptere dem og deretter flytte fokus tilbake på musikken som oppstår i nuet har blitt en viktig ting for meg. Når låtene er såpass lange synes jeg faktisk det ofte blir enklere å finne denne tilstedeværelsen, enn om låtene er veldig korte. Det er noe med at musikken kan trigge både en slags ekstase, men også denne dype konsentrasjonen, hyperfokus eller kall det hva du vil. Spennende temaer! 

“Det er mye elektronisk orgel i dette prosjektet. Kan du fortelle meg om modellene dere bruker? Og hvorfor du er så glad i dette musikkinstrumentet”

Vi bruker en italiensk Farfisa Compact Deluxe og en Yamaha YC30. Farfisaen er, om jeg har skjønt det riktig, 60-talls orgellyden til Richard Wright typ, så er Yamaha YC30 Terry Riley-varianten. YC30 låter litt “tykkere” og har mer en litt varmere følelse enn farfisaen som kan låte kvassere og skjærer mer igjennom. Så kjører vi orgelene gjennom forsterkere da, som har vært veldig viktig for meg gjennom hele prosessen. Om man får litt rørlyd på orglene, slik som gitarene, så føler jeg at de blender mye mer inn i bandet enn om vi hadde kjørt dem direkte inn i PAen. Det er jo selvfølgelig bare preferanser og forskjellige stiler, men det er en ting jeg har lagt merke til som jeg føler funker veldig bra for oss da. 

“‘Cloud Sculptors’ oppkalt etter en short-story av den britiske forfatteren JG Ballard. Hva imponerte deg med denne prosaen?”

Det sinnssykt fargerike språket, den utømmelige fantasien hans, ureddheten og hvordan han klarer å la seg inspirere av andre kunstretninger i skrivinga si. Det er så jævlig fett hvordan man kan se Max Ernst (den tyske surrealistiske maleren) overalt i drømmebildene og psykosene til Ballard. 

“Bandet har en stor konsertturné foran seg, både i Norge og i Europa. Blir det kun konsertlokaler som allerede er kjent for deg eller også helt nye steder?”

Vi skal spille både på steder vi har spilt på før i tillegg til på nye steder. Vi ser veldig frem til både å møte gamle venner og kjente, i tillegg til å stifte nye bekjentskaper. Klubben Magazine 4 i Brüssel har jeg aldri vært på før, Gjøvik Scene og Kino blir et nytt rom å stifte bekjentskap med, Huset i København blir også et spennende nytt møte. Roadburn-festivalen i Tilburg, Nederland har vi spilt på en gang før med Kanaan, og er jo bare et helt fantastisk inspirerende sted å være. Noen kompiser av oss i Marburg har booket Kanaan og Sex Magick Wizards, et annet band jeg spiller i, flere ganger før, og Esbjerg Fuzztival er en veldig fin og feststemt stoner-rock festival i Esbjerg som Kanaan har spilt på en gang før. Det blir masse å se frem til, og for Øystein og Simen tror jeg ihvertfall samtlige av de tyske, franske og belgiske klubbene blir nye steder besøkt. Det er jo utrolig stas å få reise rundt med vennene sine på tur da! 

‘Cloud Sculptors’ på Bandcamp: https://fullearth.bandcamp.com/album/cloud-sculptors

‘Cloud Sculptors’ 2LP / CD: https://www.stickman-records.com/shop/full-earth-cloud-sculptors/